Kjenner jeg trenger å skrive ned tankene mine, blogge litt igenn, er jo lenge siden nå 😉

Et steg i riktig retning…
Er vel ikke noe hemmelighet at jeg har slitt/sliter med den sosiale biten i livet mitt og har gjort det noen år nå, å da spesielt etter Veronica døde.
MEN onsdag 20 april i år kjente jeg at nok var nok, så jeg heiv på meg turklærne og dro til Nina og Inge i Jarfjord på «bålfors», og ble med dem på Tårnhallfesten :-), gjett at jeg koste meg da 🙂
«Babysteps» har vel aldri helt vært min greie, så tok et kjempesteg og hoppa likså godt i det med begge bena jeg 😉
Dette var kjempesteget som måtte til, for etter det satte jeg meg som mål at jeg skal trene på å fikse å være sosial igjenn.
Så målet var/er å være sosial på en eller annen måte HVÆR dag, det har jeg klart og driver fortsatt på,
(minus 3-4 dager da, men hallo, er jo en markant endring da, fra å ommentrent aldri være med noen/gjøre noe, fra å være lammi noen ommentrent daglig, og «Rom» ble jo som vi alle vet ikke bygd på en dag 😉
Er SÅ INNMARI stolt av meg selv at det er ingen som aner det 🙂 🙂
For de som ikke sliter med sosialangst og heller aldri har det, kan jo dette høres noe snodig ut, «hva er problemet liksom??», men for meg som sliter med disse tingene er det et KJEMPESTEG i riktig retning 🙂
Jeg har tilogmed søkt meg på skole fra høsten av, Helse og Sosiallinja på Hesseng VG, håper jeg kommer inn og venter spent på svar, for har veldig lyst å begynne på en utdannelse så jeg ka komme meg vidre i livet, er ikke «laga2 for å sitte på rævva å heve trygd!!! 🙁
Dette betyr også at det nå mer enn noen gang kansje er viktig at jeg jobber hardt med å få kontroll på spiseforstyrrelsen, for skolegang blir vanskelig hvist ikke….
Kjenner jeg stresser litt av den grunn, for skulle får innleggelse på REDE (spiseenheten i Bodø) nå på våren, men fikk beskjed i går at det ikke blir før til høsten….
Så er bekymra nå, for det er jo da skolen begynner.
Det bli tilrettelakt for skoleelever slik at man kan gå på skolen i Bodø mens man er innlakt å fortsetter skolen på hjemplassen etter utskrivelse, så det er ikke det, men tenker det vil bli veldig tungt om jeg skal begynne på skole for første gang på mange år, samtidig som jeg skal legges inn å få hjelp for spiseforstyrrelsen.
Er redd for at det kan bli for mye på en gang.
Er samtidig redd og bekymra for hvordan jeg skal klare meg mens jeg venter på plass, for det er lenge til høsten å jeg sliter VEEEELDIG med den maten, og å klare å holde vekta, å ikke gå ned mere…
Fokuset vil nå uansett være på å øve på det sosiale og å prøve å få spist nok, så jeg er på en «bra plass» når skolen begynner.. (ja om jeg kommer inn da??!!)

Jobbe knallhardt nu hær på REDE, det e så tongt…så håpe æ skal får nå bra ut av det hær korte oppholdet, å det ser ut til at æ skal tilbake i mai for et længre opphold, mulig nå intervall opplegg på sikt…

Det e lætt å glæmme å stoppe opp innimella å bare leve i nuet, å det e jo ofte sånn at man vente på bra ting som ska komme/skje/ få oppleve osv, at man glæmme litt å leve dagan/livet mella,å det e jo de dagan det e mæst av. Har tænkt en del på akkurat det i det siste…Ikke for det, man ska jo helt klart «få låv» til å glæde sæ til ting, mene bare at man nok ville fått et enda bedre liv om man fikk til å glæde sæ over/leve mer i «nuet» alle dagen i mella å lixom…Blei vanskelig å forklare/formidle det hær, men dokker forstår kanskje alikavæl??
Samtidig e det jo vanlig at man går å grue/bekymre sæ til/over ting i lang tid før det man grue/bekymre sæ til/over skal/kan «skje», tænke at det i grunn e en rimelig bortkasta å «dom» måte å kaste bort de faktisk ganske få dagen/åran man har fått tildelt hær på jorda, for livet e jo kort sammenligna med feks «evigheta», å da e det jo idiotisk å kaste dæm/det bort på den måten…
Tænk om man hadde klart å bare «leve», å fylle dagan med ting som e bra for, å tvinge bort alt som e negativt å ikke bra….., kor deilig hadde ikke DET vært da folkens??
Dæven kor dyp æ va i dag;-P
…Men det å oppleve det æ har, leve med den sykdommen æ har, å å miste søstra si på den måten æ har, har virkelig gjort å gjør virkelig nå med mæ på så mange måta…Tvinges i grunnen til å «åpne øyan» å både tænke å ser på ting annerledes nu enn før…
Reflektere mye, å det e nødvendigvis ikke en negativ ting det;))

Pea «ga» mæ den hær sngen som trøst på face<3 Ho e så go' e blitt så utrolig gla' i den jenta<3<3<3

Håper at det er noe mer til dette livet enn det vi lever nå, at de som dør havner på en ny og bedre plass.
Håper Veronica har det bra der hun er nå, at hun lever vidre der oppe med alle sine håp og drømmer oppfylt, at alt og alle hun har mistet, er der sammen med henne.
Håper hun kan «passe litt på meg, hjelpe og trøste», meg som er igjenn på jorden og savner henne så, og som lider i stillhet over
tapet av henne…
Ønsker hun hadde kunnet tørket mine tårer, leget mitt knuste hjærte og tatt vekk alle mine sorger og bekymringer.
Men mest av alt skulle jeg ønske at ingenting av dette var skjedd, at jeg fortsatt hadde henne her hos meg, for livet uten henne i det er så tomt og trist.
Får aldri svar på disse tingene, om det faktisk er som jeg håper, noe etterpå??
Ønsker hun kunne gitt meg et tegn om det er det…
Savner deg søssa mi, og elsker deg så høyt (nekter å skrive «elske(t)», for det er jo ikke sant, jeg elsker deg jo fortsatt..Da, Nå og For Evig og Altid<3<3<3

Vi va på skuter/båltur i Jarfjord i går, å æ skreik hele veien oppigjænna ishavsveien fordi æ tænkte på at æ aldri mer skal få se Veronica med sin rosae hjelm bakpå kjella, koste forbi oss i løypa mens ho flire å kauke….;-(
Tænkte på alle turan vi har vært på i lag, på kor koselig det bestandig va.»angre» på alle turan vi ikke fikk i lag for at æ i perioda va for dårlig til være med på tur.:-(
Tænkte på kor koselig vi hadde det i lag med «gjængen» rund bålplassan <3 Ho satt sæ bestandig lammi mæ, altså helt klin inntil mæ faktisk<3,å æ pleide å styre å stelle for ho med mat å drikke å sånn. Ho pleide å si: "få se i sækken din, ka du har med du har bestandig så mye godt me"?? (så så ho i den), å sa vidre: satan Hilde, du e den bæste å fær på tur me!! INGEN pakke sækk som ho Hilde næi" (så råflirte ho), "få smak på salaten din, kan du steik en av di ostesmørbrødan dine til mæ, dæm e så jævla go, ååå har du grillskiver å?? gidd du steike en til mæ??, ja æ vil ha potetsalat å rundstøkke til, har du brus??, tok du med servietta Hilde??, æ grise jo sånn hær, å våtservietta å, liksom ho har det på stell, ååååå har du bakt kaka??, mmm den va go, æ må få oppskrifta av dæ, satan den sækken din blir jo aldri tom, har du nå mer oppi dær??, nå sjokkolade??,e så fint å fær med dæ, æ træng ikke tænke på nå, for du ordne jo alt", osv, osv Æ elska å pjuske for ho <3 🙂 , servere ho å overaske ho med diverse gobita fra den bunnløse sækken min med "det rare"i:-) <3<3 Ja kom på nu at ho pleide åsså oft å si: "har du 2 kanner kaffe med??, du å den dær kaffen din hele tia", åsså sa ho enda oftere: "satan ka du røyke Hilde, vi snakke kols hær før hælga e omme" ætterfulgt av nok et latterbrøl av kor artig ho syns ho sjøl va, hehe;-) 🙂 Kan "høre" stæmmen hennes å "se" ho/oss for mæ dær vi sitt å småprate, glæfse grillmat, å røyke med røde frossne fingra, mens vi flire å fjase;-) Ho va kronisk å hviske mæ ting om andre rundt bålet, sånnat æ knakk sammen å flirte så æ rista 😉 :-), brukte å dytte til ho å be ho hysje så dæm ikke sku høre la ho/vi snakke om:-D 😀 Æ savne alt det dær så det gjør fysisk ondt i hele mæ, tilogmed "håret å næglan værke av smærte", så ondt gjør det;-( ;-( Så æ skreik stille hele turen opp, så alt som ble vått av tåra frøys til is..;-( Roa mæ litt når vi kom fræm å fyrte bål,å vi satt å snakka om ho å mimra rundt bålet<3 🙂 På tur hjæm i bilen va det påann igjænn, men da knakk æ helt sammen å skreik så æ rista, "jamra" som et skadeskutt dyr av sorg, savn, fortvilelse å smærtan æ følte satt som ei klo rundt hjærtet mitt, å jor det vanskelig å puste...;-( For mæ som har levd/leve i fornæktelse, e det helt vannvittig de gangan æ ikke klare skyve bort det som har skjedd, å sannheta slår mæ som ei slægga i magen, å føle æ "miste" ho på nytt (for første gang) hvær gang det skjer, så da e det vel bare sundt at bobla mi sprekk innimella, å æ får gråte å får ut nå av det æ bære på inni mæ... Men fyfan så jævla ond det gjør, så jævli ondt....;-( 🙁 http://www.youtube.com/watch?v=DKCccyZvtIo

Savne ho så det gjør fysisk ond i hele mæ ;-(
Hærregud kor grusomt det e å tænke på at ho e borte for evig og altid, ikke til å holde ut……..