Det e lætt å glæmme å stoppe opp innimella å bare leve i nuet, å det e jo ofte sånn at man vente på bra ting som ska komme/skje/ få oppleve osv, at man glæmme litt å leve dagan/livet mella,å det e jo de dagan det e mæst av. Har tænkt en del på akkurat det i det siste…Ikke for det, man ska jo helt klart «få låv» til å glæde sæ til ting, mene bare at man nok ville fått et enda bedre liv om man fikk til å glæde sæ over/leve mer i «nuet» alle dagen i mella å lixom…Blei vanskelig å forklare/formidle det hær, men dokker forstår kanskje alikavæl??
Samtidig e det jo vanlig at man går å grue/bekymre sæ til/over ting i lang tid før det man grue/bekymre sæ til/over skal/kan «skje», tænke at det i grunn e en rimelig bortkasta å «dom» måte å kaste bort de faktisk ganske få dagen/åran man har fått tildelt hær på jorda, for livet e jo kort sammenligna med feks «evigheta», å da e det jo idiotisk å kaste dæm/det bort på den måten…
Tænk om man hadde klart å bare «leve», å fylle dagan med ting som e bra for, å tvinge bort alt som e negativt å ikke bra….., kor deilig hadde ikke DET vært da folkens??
Dæven kor dyp æ va i dag;-P
…Men det å oppleve det æ har, leve med den sykdommen æ har, å å miste søstra si på den måten æ har, har virkelig gjort å gjør virkelig nå med mæ på så mange måta…Tvinges i grunnen til å «åpne øyan» å både tænke å ser på ting annerledes nu enn før…
Reflektere mye, å det e nødvendigvis ikke en negativ ting det;))